Ukens meritter

- Jeg har begynt på skolen igjen, og skal snart leirskolifiseres som om jeg gikk på ungdomskolen igjen. Crap.
- Jeg har meldt meg inn på treningsstudio.
- Jeg har faktisk trent fem dager av de syv jeg har vært medlem!
- Jeg har overlevd en audition.
- Jeg har prestert å søle smoothie over hele sofaen, to sofaputer, utover gulvet og oppetter veggen. Hvordan det i det hele tatt går an må du ikke spørre meg om...
- Jeg har vært på hemmelig konsert med Beady Belle.
- Jeg har om noen timer sett prøveforestillingen til Pernille Sørensens nye show "Flink pike", som har premiere neste uke. Løp og se!
- Jeg har sikret meg landskampbillett til håndball-EM på Lillehammer i desember!
- Jeg planlegger å sikre meg billett til Nathalie Nordnes-konserten på Herr Nilsen førstkommende mandag. Frøken Nordnes er dame jeg har drømt om å gå på konsert med siden 2003, så det blir garantert en hit! Noen som vil bli med??

Jeg kjøpte Hush Hush-plata i 2003, og den har siden vært en av mine favoritter! Anbefaler den på det sterkeste, sammen med oppfølgeren "Join Me In The Park" fra 2005!

Ingrid gjør ting hun ikke tør

Og det er ikke fordi jeg synes det er så utrolig gøy å utsette meg selv for nevrotiske lidelser, kvalme, hjertebank og redsel. Så definitivt ikke. De få gangene jeg har gjort det, har jeg lovet meg selv å aldri, aldri la meg selv måtte gjennomgå noe slikt igjen. Men lover er til for å brytes, er de ikke? For det er jo noe helt uvurderlig ved det kicket man får idet man overvinner sin egen frykt, og energien og gleden over å ha gjennomført noe man aldri trodde man kom til å gjøre! Spesielt hvis det faktisk går bra! Da er det utvilsomt verdt hvert eneste sekund av det uværet man kriger seg gjennom på forhånd.

For to dager siden bestemte meg for å la være å gå på audition for gospelkoret Reflex. En audition jeg i all hemmelighet hadde mannet meg opp til siden juli. Årsaken var enkelt og greit at jeg var redd for hvordan jeg ville reagere dersom jeg fikk nei. Samme kveld møtte jeg helt tilfeldig et av medlemmene i koret, som i siste liten klarte å overbevise meg om å gi det et forsøk. Jaja, tenkte jeg - livet er for kort til å angre på det man aldri gjorde. Så i går kveld troppet jeg altså opp i Oslo Østre Frikirke, med hjertet i halsen og Ida Jenshus-blekka i tidenes mest skjelvende hender. Helt grusomt. Ikke gikk det spesielt bra heller. Faktisk var jeg så kvalm etterpå at jeg tvang Anders til å bli med meg på Tullins, bare så jeg skulle kunne tenke på noe annet når svaret kom. For jeg hadde aldri turt å begynne å grine på et offentlig sted, nemlig.

Og så kom svaret da...og det kan enkelt oppsummeres slik: JEG KOM INN!!!!!!!!!!! :D :D :D
Jeg føler meg så utrolig stolt og heldig at jeg bare har lyst til å gå rundt og smile til alt og alle. Jeg følte meg rett og slett som et mye bedre menneske med en gang. Haha! For en ubeskrivelig deilig følelse! Jeg gleder meg vanvittig mye til å få synge med et så knallbra kor og dirigent. Man må jo bare føle seg ordentlig priviligert, og jeg har flere ganger i dag måttet gå inn på nettsiden og sjekke at navnet mitt faktisk står der, bare for å forsikre meg om at det er sant. Hurra!! :D

Mmmm!

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7260148

Litt av en deilig artikkel å komme over idet jeg akkurat har gitt spagettimiddagen min en real dæsj med ketchup uten tilsatt sukker! Jaja, min mat ligger tilsynelatende pent og rolig på tallerkenen foreløpig, så jeg blir forhåpentligvis ikke noe larvehjem i denne omgang. Stakkars familie!

Det siste døgnet i tekst og bilder

Stand up-festivalen 2010 er ferdig for denne gang, og det måtte selvfølgelig feires, også for oss som har vært blide og hardtarbeidende slaver under hele festivalen. Gjengen på Latter (med unntak av sånn ca...bare meg) er veldig glad i å ta seg en real fest så ofte de kan, med nachspiel og hele pakken. Jeg pleier allerede å være godt plantet under dyna mi når resten av gjengen begynner å i det hele tatt tenke på nachspiel, derfor hender det kun en sjelden gang - omtrent hvert skuddår - at jeg faktisk er å finne på et. Følgelig kan kvelden/natten i går regnes som en liten sensasjon i mitt øyemed (dessuten var det på vei hjem uansett, det hjalp litt).

Når alt kommer til alt kan nachspiel være vel og bra det, spesielt når fellesbetegnelsen for alle som er tilstede er "latter". Men klokken blir uansett aaaaalt for mye, og selve tidspunktet for når Anja og jeg endelig tok til vettet og vendte snuten hjemover egner seg ikke helt på trykk... Bildet får snakke for seg selv: 

Nattmatmenyen (som jo egentlig ble frokost...) besto av hjemmelagde rundtstykker og brunost + et par episoder av The Hills. Ikke feil! Mye bedre enn kebab ihvertfall. Jeg fikk meg noen timer på øyet før jeg følte at dagen var alt for godt i gang uten meg. Da sto jeg opp og prøvde å finne all verdens unnskyldinger for å slippe å gå og trene. Som sendt fra oven fikk jeg plutselig melding av Tonje, og treningsplanen ble raskt til en mye hyggeligere søndagstur med påfølgende brus og vaffel på Litteraturhuset med disse to spreke jentene:

And what's even better - vi er blitt naboer!! :D Vi skal gjøre Majorstua og omegn meget farlig i den kommende tiden, beware...

Verdensrekord i stand up!

Akkurat nå har Hans Morten Hansen bare litt over en time igjen før han har slått verdensrekorden i stand up. Han er tilnærmet ødelagt i kroppen, har nesten ikke stemme igjen og man skulle tro han begynner å slippe opp for temaer å snakke om, men den gang ei. Gøy er det! For de som ønsker å heie ham gjennom siste innspurt live, er det bare å haste ned til utescenen på Latter så fort som mulig før han gir seg etter halvannet døgn med morsomheter. Ellers kan man følge innspurten live på vgtv.

Mamma og Ingrid utforsker:

Kvitsøy! 

- en liten øy uten oppoverbakker som ligger en halvtimes ferjetur fra Stavanger. Kvitsøy var et av de mange tusen barndomshjemmene til mamma, så en gang i ny og ne får vi det for oss at vi vil ut og titte litt. Og hver gang blir jeg stadig mer forundret over hvorfor ikke dette er en større turistattraksjon enn som så, det er jo så utrolig idyllisk og vakkert over alt - skjærgård på ekte vestlandsk vis! De få beboerne på øya skal ha for at de legger sjela si i å gjøre det vakkert rundt seg, halve opplevelsen var å bare gå rundt og kikke inn i de frodige hagene til folk. Dra til Kvitsøy folkens!!

Da vi dro hjemmefra regnet det, men the sun always shines on Kvitsøy - ifølge yr.no. Vi ble imidlertid litt skeptiske da vi hadde denne utsikten foran oss:

...og denne bak oss:

...men utfallet gikk heldigvis i vår favør. Dessuten finnes det ikke dårlig vær, bare dårlige klær, er det noen som mener... Jeg nå ikke så sikker. Uansett, mamma (t.h., prøver å løpe ut av bildet før avtrekkeren går av, mwahaha) gikk hele dagen i knebukse og t-skjorte, jeg gikk til tider i to singleter, hettegense og vindtett jakke - bare i tilfelle. Frossenpinn, jeg??

Plutselig fant jeg en kattunge! Lykke! Og da jeg snudde meg igjen, var det kommet fire til, pluss en mamma og en pappa! Dobbel lykke!! De mer menneskeaktige Kvitsøybeboerne må imidlertid ha boltet seg inne bak lås og slå, for vi så ikke en levende sjel før det hadde gått noen timer. Det var vel ikke akkurat derfor vi oppsøkte kirkegården, men det ble nå bare slik.

I den grad det er mulig å velge gravplass selv - denne gravlunden hadde ikke vært meg imot. Så vet dere det...

Vi var og innom "sentrums"havna:

...hvor sauene beiter i fjæra, og folk bygger og bor i strandkanten. Jeg stiller meg gjerne positiv til bygging i strandsonen, hvis noen lurte... Folk som sitter på så flott eiendom må da få lov til å skumme fløten av det og, spør du meg. Og nei, jeg har aldri eid noe så mye som i nærheten av strandsonen, men jeg unner absolutt de som er så heldige å nyte best mulig av det! Alle kan ikke bestandig få det samme, sånn er livet.

Ellers gikk dagen med til å gå og se og gå og se og spise lunsj og gå og se videre. Deilig dag!

Reunion, bryllup og jenter i bil

Ettersom jeg gikk i verdens beste klasse på verdens triveligste musikklinje på vgs, sier det seg selv at det alltid er god stemning når vi samles igjen en sjelden gang iblant. Derfor er det ekstra genialt at EC, klassens overhode (fordi han er to hoder høyere enn alle andre), har gjort det til en tradisjon å åpne dørene og invitere til festligheter og reunion hver sommer og jul. Det slår aldri feil! Kvelden i går var om mulig bedre enn noen gang, og ettersom det gikk sport i forlovelser i 2009, sa det vel seg selv at bryllup var kveldens store tema. Jeg har, som alle andre tilstede i går, mye å melde på akkurat det området, men når jeg må forsvare hvorfor jeg, jeg "som har hatt kjæreste i tre år" (!!??), fortsatt ikke er gift eller forlovet...da er det på tide å trekke seg ut av diskusjonen før det blir for stygt. Jeg mener ikke å støte noen, men jeg tror faktisk at det ligger noe mer i uttrykket "hastverk er lastverk"..... Bare så det er sagt, lzm! ;-)

Siden uken som vanlig arbeider med normal arbeidstid enda ikke er over, tok jeg ansvar og var sjåfør i går. Og når vi først har en kveld i tradisjonens tegn, kom det heller ikke som noen overraskelse at jeg ble stoppet av politiet på vei hjem, noe jeg har for vane å bli de få gangene jeg kjører folk hjem. Der kom Ida, Helene og jeg kjørende, stemningen er på topp, og vi er mutters alene på veien - helt til denne politimannen altså står og veiver med armene midt i veien. Det skumleste var at det var så mørkt at vi ikke så at han var politimann, så vi var helt sikre på at det var en random psykopat som skulle drepe oss. Jeg husker ikke om jeg ble lettet eller enda reddere da jeg skjønte at han var politi (jeg har angst for politikontroll, og den norske skrekkfilmen Snarveien gjør ikke akkurat saken bedre), men Helene og Ida tenkte nå ganske fort ut at det sikkert bare var promillekontroll, ingen grunn til panikk! Så jeg gjorde meg klar til å vise at jeg ikke var noen alkoholisert galning på tur, men neida. Det var en nattevakt i riktig så godt humør, som bare skulle fortelle meg at det pleier å være lurt å ha på lysene når man kjører i mørket...! Der og da følte jeg at jeg ikke hadde noe mer å tape på "dum-blondine-bak-rattet"-stempelet han garantert hadde gitt meg allerede, så jeg ba likegodt om å få ta en alkotest bare for å vise at jeg faktisk er smartere enn det det sikkert virket som. (Ja, jeg vet, det virket lurt der og da, not so proud of that one today...). Da lo han bare enda mer, og mente at det ikke var nødvendig. Vi fikk heller ha en trivelig kveld videre!

Kära nån. Note to self: ALLTID sjekk lysene på bilen. Først nå leste jeg at man faktisk får 2000 kr i bot for å kjøre uten lys, DET hadde virkelig ikke vært en hyggelig avslutning på en hyggelig kveld. Tusen takk snille politimann, for at du hadde lyst til å se litt gjennom fingrene på din egen profesjon! :) Du er kul.

Billig

Fruktleverandøren kommer med dagens leveranse.
Jeg: Tusen takk! Da skal jeg kanskje skrive under på noe..?
Fruktleverandør: Ja, du kan skrive navnet ditt og nummeret og adressen din her, jeg tenkte jeg skulle ta meg en tur på date i kveld. Hæhæ!
Jeg: Heh..eh...hehe..?
Fruktleverandør: Hæhæhæ, han kameraten min som sitter nede i bilen gjorde det samme en gang, og hun som skulle undertegne gikk rett på! Og så bare lurte han henne, hæhæ!
Jeg: OMG.......

Oljebyen

Etter å ha svinset og svanset rundt på lykke og fromme i nesten 1,5 måned, har jeg omsider tatt til vettet og latt denne uken stå i fornuftens tegn: sommerjobb..... Det evige maset for noen, den nedprioriterte pekefingeren for meg. Jeg er mer enn overlykkelig over at jeg faktisk har muligheten til å la være å jobbe om sommeren, men det får da være grenser for hvor lenge man kan gå rundt og gjøre ingenting heller. Mer enn én dag uten noe som helst på agendaen gir meg egentlig ganske kraftige abstinenser. Så når min tante i Maersk Oil ytret behovet for en resepsjonistvikar, var jeg ikke vond å be. That's right, jeg er nuværende kontordame i et oljeselskap, det siste stedet jeg noen gang trodde jeg skulle ende opp! Og hardere tilbakevending til arbeidslivet skal man lete lenge etter, slik som arbeidsoppgavene mine arter seg:

Når det å kjøpe frukt i nabobygget blir dagens mest omfattende operasjon, merker jeg at det er en jobb jeg kan leve med. Om ikke på livstid, så ihvertfall for en uke. Det verste var til og med at jeg ble snytt for å hente posten, ettersom securitasvakten i 1.etasje ville være hyggelig å komme opp med den selv. Og etter at jeg hadde vært på butikken og handlet frukt, sto det plutselig en svær fruktleveranse på resepsjonsdisken min, noe som kom rimelig uventet på oss alle. Så dermed blir den "viktige" frukthandelposten på onsdag overflødig, ettersom vi nå har mer enn nok. Her prøver man å få tiden til å gå, og så blir man snytt for det ene gjøremålet etter det andre! Uhørt! Haha :D

Ellers er ikke utsikten fra arbeidsplassen min så verst den heller altså... Og det er heller ikke den gratis kantinen med alt fra varm middag til salatbar og smoothie! Jeg kjenner at jeg kan forholde meg til oljeselskap! Men når alt kommer til alt er oljeselskap som alle andre vanlige arbeidsplasser: de har normale arbeidstider. Det er med andre ord laaangt over leggetid for min del, så dette får bli kveldens siste ord: godnatt!