Refleksjoner fra en "stresset" hverdag...

Skolen er i gang, hverdagen er i gang. Livet ruller av gårde i sitt vante tempo, og mer er det i grunnen ikke å utdype der i gården... Men når jeg først har bestemt meg for å skrive litt, så gjør jeg det likevel. Jeg føler at jeg, for min egen del, burde bli flinkere til å oppdatere bloggen min med hva jeg foretar meg om dagene, samt legge ut bilder som kan vise nettopp dette. Når jeg da sitter som noen-og-førti-åring (sannsynligvis et par suksesshistorier rikere) og har lyst til å se hva jeg bedrev fritiden min med for tjue år siden, så har jeg jo dermed en ganske ok og troverdig kilde å oppsøke. Med mindre blogspot.com finner på noe dumt, vel å merke...

Høstens store begivenhet - Ingrid setter seg på skolebenken...igjen - begynner å ta form, men selve lesingen går det ikke fullt så oppover med. Ikke noe nytt, med andre ord. Misforstå meg rett, jeg tror jeg kommer til å trives glugg ihjel på MoK, dersom jeg bare klarer å holde meg der. Men jeg merker at jeg lett (nesten litt for lett) kunne hoppet av for en hvilken som helst gøyal jobb. Det er litt skummelt egentlig, kanskje jeg bare har litt angst for at jeg nå faktisk har en plan for tre år fremover. Jeg liker ikke planer som koster masse penger, jeg vil heller ha masse penger. Og bruke dem.

Det som er bra med å bo i Oslo er at jeg endelig bor i samme by som Helene igjen. Helene er grunnleggeren av Ingjerd und The Liedsingers, jentetrioen vår som gjorde stor suksess i perioden 2003-2006 (også kalt Grunnkurs, VK1 og VK2, men det høres ikke like glamorøst ut). Trenger noen selskapsunderholdning, er vi der med If I Loved You, og Willkommen fra Cabaret, for ikke å snakke om It Don't Mean A Thing på ekte Atle Halstensen-vis. Det er bare å ringe, you wouldn't miss it! Helene-gleden blir dessverre kortvarig, for denne jenta er nemlig så eventyrlysten at hun nå skal tilbringe resten av halvåret i Asia, og det kommende vårhalvåret i Los Angeles. Jeg er litt redd for at hun egentlig ikke har tenkt å komme hjem igjen. Derfor bør dere ta en ekstra god titt på dette mens dere kan: <3

O deilige sommer.... :)

Jeg velger å ikke ta selvkritikk for bloggehyppigheten min i løpet av sommeren. Jeg har rett og slett hatt ferie som aldri før, og dermed har ikke de heeelt store begivenhetene som får det til å krible i bloggefingrene meldt seg. Greit nok. Man trenger da ikke skrike ut til omverdenen om alt man foretar seg.

De to siste ukene har blitt tilbragt i home sweet home of Stavanger, der livet har fortont seg fredelig og fornuftig helt til Ida i går kom hjem fra Mallorca med det vi mistenker å være svineinfluensa, men som Mallorca-legene mener er en halsbetennelse... Jeg vet ikke jeg, men når en tydelig influensert pasient med 40,5 i feber kommer sjanglende inn på legekontoret og sier "jeg tror jeg har fått svineinfluensa", og legen svarer "ok, bare sett deg på venterommet sammen med de andre og vent på tur", så føler jeg kanskje at mytene om at syden-leger ikke er helt som norske leger kommer til sin rett... Hvem plasserer en potensiell pandemi-smitteflora midt i et venterom?!

Ellers har jeg mer eller mindre forstått at mine mer vimsete gener stammer fra min far. Godt å vite at jeg ikke er alene, selv om det er gøy å le av andre så lenge man selv holder seg i skinnet. Samtaler rundt middagsbordet kan for eksempel fortone seg slik:
Ingrid: Når er det flyet til Ida lander?
Mamma: Ca halv åtte. Så da sitter de nok på flyet akkurat nå.
Fem minutter senere.
Pappa: Ida sitter nok på flyet hjemover nå, de lander vel i åtte-tiden?
Eller som i dag, da hele familien sitter og kommenterer Tone Damli Aaberge som er på tv:
Onkel: Hun der er vel bare pen, og that's it....
Resten: Ja, helt enig...blablabla.
Pappa: Nå er Tone Damli Aaberge på tv!
Jeg vil påstå at å kunne melde seg totalt ut av alt som skjer rett foran nesen på seg er en genial egenskap. Jeg bruker den iallefall ofte, enten det er med eller uten vilje. :)

I morgen reiser jeg tilbake til Oslo, og denne gangen klarer jeg å holde meg der helt til det blir helg igjen! Da bærer turen sørover mot et foreløpig hemmelig oppdrag, og jeg gleder meg...
På tirsdag skal jeg begynne på skolen, og jeg har absolutt ingen peiling på hva jeg skal forvente meg. Alt jeg kan si er at jeg er nysgjerrig på hva fremtiden bringer, og jeg tror iallefall jeg går en spennende fremtid i møte! Hurra for det! Til uken skal jeg også begynne i gospelkor, noe jeg har savnet i Kristiansand. En annen ting jeg har savnet er å kunne være litt kulturell når man selv vil, og ikke når den eneste muligheten i byen byr seg - som for eksempel å kunne gå på teater. Lista over oppsetninger som skal tilbakelegges i løpet av høsten begynner å få en viss lengde... Noen som vil bli med? :D