Operasjon Julebord!

Det årlige konservatorie-julebordet gikk av stabelen i dag, og det skjer som alltid i ekte konsen-stil: først middag kun for elevene, og så fest der kjærester og kjente kan bli med om de måtte ønske. Ettersom vi er et par jenter som ikke går på konsen selv, men som har kjærester som går der, er det jo naturlig at vi har lyst til å være med på festen i det minste! Og etter å ha sittet mutters alene i finstasen og drukket rødvin mens hun ventet på at hun kunne entre julebordfesten i fjor, fant Hanne (altså kjæresten til Steffen) ut at det hadde hun ikke tenkt å gjenta i år. Resultatet ble dermed et jente/mens-vi-venter-på-at-kjærestene-våre-får-spist-opp-maten-og-festen-kan-begynne-vorspiel! Hurra! Fornøyd informerer jeg Anders om vår geniale løsning så han ikke skal ha dårlig samvittighet for å gå på middagen uten meg. Men da viser det seg at Anders ikke har tenkt seg på julebord i det hele tatt, snarere hadde han tenkt seg til Bø for å spille i kveld. Uuu... Hva er da vitsen med å gå på kjæreste-vors når jeg ikke har noen kjæreste å møte?!

Jeg lar meg imidlertid ikke stoppe av en slik bagatell, julebord på meg blir det uansett! Men på vei til vorspielet ringer Tor Anders og proklamerer at han har fått tak i en film (hvis tittel er hemmelig), og tanken på å måtte vente med å få sett den var ikke til å holde ut. Det endte med at da vorspielet var over og de andre gikk på festen, gikk jeg til Tor Anders for å se hemmelig film. Da klokken ble 01.30 og Charlotte begynte å true med at hun var skuffet over at jeg ikke var å se på festen, tenkte jeg at det kanskje var lurt å vise seg der og før det stengte. Og når man først er i gang, kan man likesågodt skeie ut med litt nachspiel også, som alltid hos Jaran&co.

Og så var det blues-eksamen i morgen ja... Bra timing. På tide å sove.

Så feil kan man ta...

Tidligere i uka ruslet jeg hjem fra skolen sammen med to jenter fra klassen min. Underveis passerte vi to små gutter som ikke kunne være stort eldre en syv-åtte år, og de var tydelig ute i samme ærend. De gikk og pratet og lo for seg selv, og jeg ble jo selvfølgelig litt smårørt over hvor søte og små de var. Men akkurat idét jeg skulle til å kommentere guttene til de to jeg gikk sammen med, hørte jeg verdens mest pipete guttestemme rope bak oss: "dere er noen bitcher!"

Nå skal jeg ærlig innrømme at vi ikke akkurat ble så veldig fornærmet, snarere holdt vi på å knekke sammen av latter, men - unnskyld meg, når begynte egentlig små barn å rope slike ting til tilsynelatende voksne og ukjente mennesker..? Hva skjedde med å ha respekt for de eldre??

La oss leve for hverandre

La oss leve for hverandre
og ta vare på den tid vi har
la oss leve for hverandre
livet selv kan gi det rette svar

Det hender ofte at livet gir
små slag og motgang som kanskje svir
Det fins en menig med alt som skjer
men våre ord de bare ødelegger mer

Hvem kan forklare og gi et svar
på alle spørsmål vi ofte har
hvis man kan glemme å være steil
går det an å lære av hverandres feil

Livet selv kan gi det rette svar

:)

Det er virkelig ikke morsomt...

...å komme på skolen kl 08.15 i god tro om at du skal lære noe nyttig, for så å finne ut at alle forelesningene du skulle ha den dager avlyses av diverse årsaker...

Da er det også ekstra irriterende å tenke på at jeg kjøpte en dyrere togbillett til Stavanger enn jeg hadde trengt fordi jeg ikke ville skulke siste time for å rekke det billigste toget, OG at det ikke går an å bytte togreise fordi jeg har en miniprisbillett som koster fem usle kroner mindre enn en ordinær studentbillett som hadde vært fullt mulig å bytte!!
Aaarrrrgghhh...

MEN: over til noe hyggeligere: Charlotte har bursdag i dag :D Gratulerer med dagen, darling!

Jeg vil jobbe!!

Jeg trenger jobb, en julejobb. Jeg kan være julegave-innpakker (noe som btw hadde vært helt eventyrlig...), kasse-dame, lærervikar for 1-klassinger - anything! Jeg har fri nesten hele desember, og jeg trenger penger! Jeg vil jobbe. Noen som vet om steder som trenger julehjelp??

Save F# !!

I likhet med vår kjære Jan Thomas er også jeg overbevist om at jeg har gehør på begge ørene. Og jeg liker å leke med det. I det siste har jeg av en merkelig grunn fått tonen F# på hjernen, og den kommer til meg akkurat når jeg vil. Det er jo forsåvidt gøy når jeg kan gruse Anders i "hvilken toneart går denne låten i?-leken" og han blir sur. Men nå er min største frykt at F#en skal forsvinne fra meg igjen, akkurat mens jeg har det som gøyest med den, og jeg ber derfor mine musikksakkyndige venner om tips til hvordan jeg kan bevare min kjære F# lengst mulig. Vi er blitt så gode venner.

Og mens vi var inne på god gammeldags musikkhumor kan man vel friske opp i alle hørelære-læreres schlagervits (bortsett fra kanskje deg Mari..?:P) :
Hva blir dette: K#majAb
(Hahaha...æ dauårr!)