Måns!

Jeg har jo som nevnt tidligere gått til anskaffelse av et lite kattebarn, og i den anledning er det vel på høy tid å gi krabaten en liten presentasjon:

Navnet er Måns og han kom til verden 28.juli 2010. Snart tre måneder gammel med andre ord. Han bodde sine første to måneder på Helsfyr under navnet "Zorro", men flyttet til Oslos beste vestkant 1.oktober, og tok da det mer sofistikerte navnet Måns. Han ser ut til å nyte ungkarslivet her, men fungerer foreløpig best som støvklut for de krikene og krokene jeg ikke engang visste at jeg hadde. Han har sine daglige raptusanfall, og da gjelder det egentlig bare å skygge banen - med mindre man faktisk vil se ut som en selvskader på armene. Ellers er kosegenet definitivt tilstede, og stort sett hver ettermiddag finner han veien opp i armkroken min hvor han krøller seg godt sammen, akkompagnert av sin egen maling. Vi trives!

Her er et par highlights fra Måns' vestkantliv så langt:

Måns på flyttefot - vi tok ham likegreit med på bussen! Det ble litt mjauing og mamma-/søskensavn i begynnelsen, men nå går det bra!

Første måltid. Søsknene hans hadde klort ham over høyre øye, så han så litt medtatt ut de første ukene. Nå har såret grodd veldig fint, og han er vakrere enn noen gang - med unntak av en noe skamklipt bakende etter et par renslighetsproblemer hvis detaljer ikke egner seg på trykk.

Meget fornøyd katteeier! Måns har fått sin egen seng, men den er han så godt som uinteressert i. Og jeg har ikke samvittighet til å høre på den klagende mjauingen som oppstår hver gang jeg skal legge meg og lukker døra inn til stua, så enn så lenge får han sove hos meg. Kjenner jeg sliter litt med å si ifra om hvem som er sjefen her...

Pianoposering. Tidlig krøkes...

Middagslur.

Så sånn går nu dagan her i gården. Jeg er veldig fornøyd med min nye kompis! Skulle bare ønske han alltid kom til å være så liten.... ;-)

Dark Season

Jeg er litt glad for at vi hadde konsert i Kristiansand i går og ikke i dag, for å si det sånn..! Kjære K-town, det er bare å finne fram brøytebilen.

Uansett, Reflex med Bjøro Håland og Gaute Ormåsen medvirket på åpningen av Dark Season-festivalen i Kristiansand Domkirke i går, og det var en kjempefin opplevelse! Jeg hadde for en gangs skyld fått en liten fridag fra Torsdag Kveld fra Nydalen, og sammen var vi en gjeng på 15 herlige som suste nedover for å formidle litt countrygospel. Bussturen ned besto for min del av heftig pugging av diverse tekst og altfor mange oooh'inger, så fullt så mye faking som forrige gang ble det heldigvis ikke! Hurra for det! Det er så utrolig gøy å synge igjen, og ihvertfall sammen med en så flott gjeng! Gleder meg bare mer og mer til alt vi har i vente, og ihvertfall til konsert på (sånn ca...) hjemmebane neste helg:

Fredheim Arena i Sandnes søndag 31.oktober kl 20.00

...og det blir sabla bra, rett og slett!

Today is not my day...

Det fant jeg ut så fort jeg åpnet øynene i morges. Jeg var sikker på at det var lørdag, du kan jo tenke deg skuffelsen i å finne ut at det heller er mandag, skoledag og leeeenge til helg...
Dessuten reiste Anders til Mozambique i ettermiddag, og han blir borte i TO uker. Det er lenge! Heldigvis har jeg en annen liten skapning i hus som kan underholde meg, så helt uutholdelig blir det nok ikke.  Han har faktisk ligget sammenkrøllet i fanget mitt og malt i hele ettermiddag, han har nok skjønt at her må det tas ansvar for eiers ensomhet. Katter er smarte altså...

Wave to the camera please!

Jeg har i utgangspunktet ikke vært særlig entusiastisk over at Anders skal tilbringe to uker i verdens fjerde fattigste land.  Sykdom, kriminalitet og korrupthet er liksom ikke noe man oppsøker, trodde jeg. Men Anders kunne forsikre meg om at "det kom til å gå veldig fint, det er helt trygt der nede, og de har bevæpnede vakter rundt hele området!" Ehm, HALLO?? DET ER FOR SØREN MEG IKKE TRYGT HVIS DE MÅ BESKYTTE OMRÅDET DE SKAL BO I MED BEVÆPNEDE VAKTER VEL?!? Jaja, han kom seg helskinnet hjem sist gang, så da får vi satse på det samme denne gangen. Og snill som jeg er, hjalp jeg ham av gårde til flytoget med alt stæsjet han skulle ha med seg nedover. Først da toget rullet ut av perrongen kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med meg husnøkler..! Krise!! Jeg så umiddelbart for meg at nøklene ble med på flyet til Afrika og at jeg måtte leve på gata de kommende to ukene. For nei, det er nemlig ikke så enkelt å bare ringe huseier og låne nøklene hennes, fordi

a) jeg har ikke nummeret hennes, og

b) dersom jeg hadde hatt det, kunne jeg likevel ikke ringt og bedt henne låse opp for meg, for da ville hun oppdaget at vi faktisk har en katt, og da blir vi sikkert kastet ut av verdens beste leilighet.

Etter ca tjue oppringninger og en heftig kamp mot tårene, fikk jeg endelig tak i Anders, som sørget for at konduktøren tok med seg nøklene hans på turen tilbake, så det ordnet seg jo veldig enkelt og greit. Det var bare så veldig dårlig timing på det hele! Jeg hadde nemlig planlagt å bruke ettermiddagen på å gjøre en møkkaoppgave med leveringsfrist i dag faktisk, ikke å valse rundt blant de skumle typene nede på Oslo S i en evighet...

Frokost for to

Man skal ikke kimse av frokost på Konkurrenten fra Kristiansand til Oslo. Og for å sitere mitt reiseselskap Bjørn da jeg antydet at vi kanskje overvurderte magesekkapasiteten vår: It's a looong trip. Og ja, det er det faktisk, og da er det på sin plass med følgende frokostmeny:
2 stk skoleboller
5 stk hveteboller
2 stk donuts
2 stk milkshakes
1/2 l lettmelk
1/2 l litago
1/2 cola
1 pk dots
1 pk surt godteri

Det eneste problemet var at rett etter at vi hadde linet opp alt stæsjet og tatt dette bildet, fant damen foran meg det for godt å lene setet sitt bakover i et voldsomt hastverk. Takket være Bjørns eksepsjonelle reaksjonsevne, etterfulgt av et rungende "Jesus, Mary and Joseph!!" slapp jeg å tilbringe resten av turen i milkshakemarinert tilstand, men likevel: since when ble det upopulært å ta hensyn til de rundt seg? Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært det noe sted...