Hei Oslo!

Her er det visst lenge siden jeg har vært! Og kortvarig skal det bli, for i morgen drar jeg til Vinstra for å labbe i fjellet med Marie, og på torsdag reiser vi hit

for å spille konsert med Skuggreidd-bandet på Gjendesheim i Jotunheimen, like ved Besseggen. Ikke feil! For en liten musikksmakebit, gå inn på www.eventyrfestivalen.no og trykk på play på musikkspilleren helt nederst på siden. Dere kan også kjøpe cd'en vår om dere vil, den er veldig fin :)

Jeg har altså tilbragt den siste uken i idylliske Gudbrandsdalen, nærmere bestemt i Heidal, eller som heidølingene selv sier: "hædalø" med trykk på "da". Der har vi laget eventyrfestival til den store gullmedaljen, og det har vært en opplevelse av de sjeldne! Aldri før har festivalen hatt så mange besøkende, eller så mye god omtale som i år, og aldri har vel festivalen i seg selv vært bedre. Det er bare å henge seg på folkens, for det blir absolutt flere anledninger til å oppleve Norsk Eventyrfestival i Heidal!

Når det er sagt, er det også på sin plass å nevne at Heidal er en bygd utenom det vanlige. Heidal er nemlig bygda hvor gigantmaur lever side om side med deg selv på kjøkkenet, der dusjen er festet på et mikrofonstativ, der fuglene har bygget rede i bandbua ved Skuggreidd-utescenen, der du har vikeplikt for kyr på riksveien, der hanegalet om morgenen er erstattet med kubjeller, og der folk smiler og gir alt, selv om det er en underdrivelse å si at det PØSregner. Dessuten bodde Anders og jeg i en campingvogn uten strøm, så hver kveld sovnet vi til minusgrader, og våknet opp til et overoppvarmet drivhus. Det sier seg selv at man må være åpen for alternativer hvis man skal overleve en uke i god eventyrånd. Det gikk jo aldeles fint, men etter høyfjellskonserten søndag kveld var jeg så lei av å føle meg skitnere etter at jeg gikk ut av mikrofondusjen enn når jeg gikk inn, så da rømte Anders og jeg til Marie på Vinstra. Det var som å komme på hotell... Og vi fikk ekte kumelk til frokost!! DET kaller jeg eksotisk.

Skuggreidd-scenen

Fra vandreteateret "Jakten på trollskatten", som alene hadde ca 600 besøkende i år! Gjett hvem som er meg... Haha!

Trollene på Heidalskogen, tidenes kostymer!

Min nye kompis, også medvirkende i Skuggreidd sammen med to andre geiter, to kyr, en and, en grisunge og et par høner. Her bidrar alle på lik linje!

Og en random kompis, en i kubjellegjengen som vekket oss hver morgen.

Livets uke! Men pass opp for klegg... Jeg har to hinsides kløende legger i dobbel størrelse for øyeblikket, tror snart jeg klorer meg helt inn til beinet hvis det ikke stopper å klø. Aaarrgh!!

Du vet...

Du vet det er på tide å reise hjem fra sydenferien når den lokale puben viser Allsang på Grensen på storskjerm...

Du vet at Kristiansand er byen der ting går litt i sitt eget tempo når du blir oppringt av en person som har funnet den gamle lommeboken din - ett år etter at du kastet den sammen med resten av flyttesjau-skrotet.

Du vet at grekere er et noe alternativt folkeslag når du ser en rastafari-dude med hawaiishortsen laaaangt nede på rumpa - uten at han har noe under...

Skulle gjerne tatt et bilde av sistnevnte, but unfortunately I was raised to be polite... Så derfor kommer det et par andre bilder:

Sulten? Forsyn eder, hilsen hotelleieren på Naxos.

Litt gresk solnedgang...

Naxos by night.

Ingrid mener ting om fotball

Til tross for at jeg hadde litt fotballskills til å være jente i mine yngre dager, kan jeg overhodet ikke si at det vedvarte - hverken ferdighetssmessig eller interessemessig. Jeg har snarere vanskelig for å forstå hvorfor en omgang skal vare i nesten én time, når det i svært mange tilfeller faktisk ikke skjer noe som helst - bortsett fra at ballen kanskje var innenfor femmeteren en gang eller tre. Og jeg mener hardnakket at det er flere enn Jon Arne Riise som går under kategorien "kan spille fotball, kan ikke så mye mer". Det kan jo blant annet begrunnes i de utallige spillerne som konskvent kaster seg i bakken mens de tar seg til ansiktet så snart de får et spark i leggen. Jaja, jeg skal ikke generalisere, saken er den at jeg nå en gang befinner meg på en lokal gresk bar for å se vm-finalen. Eller rettere sagt: resten av familien har samlet seg her for å se vm-finalen, jeg stakk hjem og hentet macen for å snylte litt på barens trådløse nettverk imens. Så blir alle fornøyde! Det eneste som mangler er ørepropper, ørene mine kan nemlig ikke fordra alle de som skriker og hoier hver gang ballen nesten gikk i mål. Én ting er at det er greit å juble litt når noen faktisk scorer, men det er forskjell på å juble og å skrike som om sidemannen blir drept rett foran øynene på en. Bare et tips...

Eller går det bra! Jeg har fortsatt ingen myggstikk, men jeg har et par myggeliv på samvittigheten. Jeg er bare solbrent på de stedene jeg har brukt høyest faktor, skjønner ikke helt det.... Pappa jogger to ganger om dagen, mamma har draget på de greske kelnerene (haha!), jeg spiser is og er glad, bader, drikker brus og spiser god gresk salat! Ida Jenshus og gode gamle, udødelige Herr Nordstoga (Odd ja...) snurrer og går på ipoden. Finfint!! I morgen skjer det en sensasjon, da kommer nemlig Anders!!! Tro det den som kan og vil. Jeg er meget spent.

Lillebror Jens hadde et sterkt ønske om å få et bilde av seg selv på bloggen, så...here it is! Beachball i vannkanten, ikke feil!

I løpet av de syv sommerene jeg har feriert her er det første gangen jeg har sett skyer av nevneverdig art, men det ble faktisk kaldt! Jeg frøs en hel kveld! På Naxos! Omg.

Jeg klager ikke....

Kofferten er i mine egne trygge hender, varmen er enda ikke blitt uutholdelig, og gresk mat er bedre enn noen gang :) I går spiste jeg en hel fisk, med finner og øyne intakt, hele pakka rett på tallerkenen... Det var vel egenlig ikke planen at jeg skulle ha det, men det var nå det jeg fikk servert. Man spiser opp det man får på tallerkenen, ingenting å diskutere!

Jeg har klart meg uten myggstikk forløpig, og jeg er blitt en rev i å kverke de stakkars små som har tatt sjansen på å fly inn på rommet mitt. Jeg har egentlig veldig vondt for å ta livet av noe som lever (jeg klarer ikke tråkke på prestekrager en gang), men når det gjelder mygg er det meg faktisk en sann fryd. Jeg må nesten ta meg selv i å ikke brøle "MWAHAHAHAH!!!" idet jeg slår dem ned. Dessuten mener jeg å ha hørt at det er vitenskapelig bevist at mygg faktisk ikke er godt for noe. De har rett og slett null funksjon. Så da kan det bare være. You are the weakest link, byebye!

Tannbørsten jeg fikk av Lufthansa mistet forresten hårene etter en gangs bruk, så det prosjektet måtte jeg bare gi opp. Stol aldri på reserveløsninger, her er det bare å ta ansvar selv!

Athens by night

Så satt man her igjen, natten gjennom, på flyplassen i Athen. Gjort det før? Så absolutt. Mistet bagasjen før? Jada, vant til det også. Veldig gøy å ikke ha noenting av det du bruker daglig tilgjengelig. Den eneste bonusen med forsinket bagasje er at jeg har fått ny tannbørste av Lufthansa, for jeg glemte nemlig den min hjemme, tannbørsten som ble spesialinnkjøpt i dag tidlig for nettopp denne turen. Typisk. Jaja. Små gleder :P

Om noen timer ligger jeg forhåpentligvis på stranden i gyrosland, iført gudenevethva - bikinien ligger jo i kofferten, som tydeligvis befinner seg et helt annet sted enn i denne delen av Europa. Wish me luck!

Bodø baby

Jeg har vært så heldig å få oppleve Nord-Norge på sitt aller beste denne helgen. Finvær, nykokte reker direkte fra havet, vakkert landskap, fine folk, og ikke minst midnattsol! Utrolig oppløftende å ha det lyst døgnet rundt, men desto mer deprimerende med mørketiden om vinteren, kan jeg tenke meg...

Anders er blitt min faste bildemodell.... Vakkert lys, kl ett om natten! I could get used to that.

Lillegutt-vakreste-i-hele-verden var selvfølgelig også med...*kremt*...overalt. Haha! I love him!

Men av og til blir det litt lange dager, til og med for de aller tøffeste.

I morgen drar jeg videre til Hellas, og jeg har nå brukt hele kvelden på å pakke i min splitter nye gigantkoffert. Det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, ettersom jeg er både vinglepetter OG ineffektiviteten i egen person når det kommer til langtidsplanlegging. Hva og hvor mye pakker man til et to ukers opphold i syden? Jeg trodde jeg begynte å bli ganske erfaren på akkurat det området, men tydeligvis ble den erfaringen glemt igjen i Bodø tidligere i dag. Jeg VET jo allerede nå at jeg ikke kommer til å bruke halvparten av det jeg har pakket en gang, men det er jo så greit å ha muligheten, i tilfelle.....

KOFFERT = STRESS

STREEEEEEEEEESS!!!

På grunn av dyre flybilletter og nattog-angst, måtte jeg dra tilbake til Oslo litt tidligere enn planlagt, så her er jeg altså nå - et par innvendige sinneanfall rikere.

Jens og jeg startet dagen med sitronkake og mozell til frokost hos farmor. Nam! Besten er på sykehus noen dager for å fikse et par ting, så vi hjalp farmor med litt rydding og handling, og hadde det generelt veldig hyggelig. Skulle bare mangle at vi trår til når det trengs. Derfor irriterte det meg noe så grenseløst da jeg kom tilbake fra handletur med bilen full av matposer, og to mannfolk i naborekka til farmor kritiserer at jeg opptar én av fire ledige parkeringsplasser. "Ehm, vi er litt avhengige av disse parkeringsplassene" Ærlig talt, hvor pirkete skal det gå an å bli? "Ehm, hva med det skiltet som står rett foran bilen, som opplyser om at parkeringsplassene gjelder BEGGE REKKEHUSENE??"svarte jeg. Da ble det stilt. Ikke snakk om at jeg flyttet bilen, for å si det sånn.

Neste skritt var å komme seg til flyplassen, og hva skjer? Jo, trafikkork på det mest utenkelige stedet i hele universet! Og vi var ikke akkurat ute i kjempegod tid heller... Jeg forholdt meg imidlertid rolig helt til vi kom frem, og det faktisk gikk opp for meg at innsjekken stengte for fem minutter siden, which means: no koffert on board for you, unge frøken. Og like etter begynte det å blinke "boarding" på avgangen min. Angst. Aaaaangst. AAAAAAAANGST!!!!!! Jeg har ekstrem fobi mot å komme for sent til noe som ikke venter, så jeg skjønte jo fort at jeg hadde et dilemma: bli igjen sammen med kofferten, eller reise uten? Og der streiket hjernen. Pappa var heldigvis hakket mer løsningsorientert enn meg, så han fant frem poser som vi kunne fylle med det mest nødvendige jeg kunne få med meg som håndbagasje. Det første jeg stappet oppi var...en singlet. Sterkt. Bare det faktum at det var pappa som måtte finne rettetangen og spørre om jeg skulle ha med meg den, burde fått hele verdens alarmer til å bryte ut i et felles brøl. Den står jo bare øverst på listen over x antall ting jeg måtte hatt med meg til en øde øy, så... (Jada, kall meg overfladisk, men det er sant)

Vel gjennom sikkerhetskontrollen og på hurtig joggings gjennom gateområdet (alene så klart, alle andre hadde jo gått om bord, og det var siste avgang for dagen), oppdager jeg plutselig at jeg har en securitasvakt i hælene. "Skal du til Oslo? Det er andre veien!!" Åh, takkgud... Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg omsider dumpet ned midt imellom en armleneokkupant og en storrøyker som etter lukten å dømme tydeligvis hadde glemt tannbørsten igjen hjemme. På rad nummer 13. Så klart. Jeg har for vane å lese sikkerhetsinnstruksene hver gang jeg flyr, og overtroisk som jeg er, føltes det ikke akkurat mindre nødvendig nå. Når det da tok meg hele fem minutter å innse at det var menyen jeg satt og nileste på, og ikke sikkerhetsinstruksene...ja...jeg trenger vel ikke si mer.

Kakemennene fra bakeriet til Ida hadde selvfølgelig fått plass i håndbagasjevesken. Det var jo ikke planen at de skulle dele plassen med ti ekstra tonn over seg, men dette begredelige synet var altså det som møtte meg da jeg omsider kom meg i hus:

Da tok jeg ansvar, og fikk Anders til å fikse dette:

Det er på dager som dette jeg merker at det er skremmende lite motgang som skal til før den ellers så organiserte hjernen min tilter...