På grunn av dyre flybilletter og nattog-angst, måtte jeg dra tilbake til Oslo litt tidligere enn planlagt, så her er jeg altså nå - et par innvendige sinneanfall rikere.
Jens og jeg startet dagen med sitronkake og mozell til frokost hos farmor. Nam! Besten er på sykehus noen dager for å fikse et par ting, så vi hjalp farmor med litt rydding og handling, og hadde det generelt veldig hyggelig. Skulle bare mangle at vi trår til når det trengs. Derfor irriterte det meg noe så grenseløst da jeg kom tilbake fra handletur med bilen full av matposer, og to mannfolk i naborekka til farmor kritiserer at jeg opptar én av fire ledige parkeringsplasser. "Ehm, vi er litt avhengige av disse parkeringsplassene" Ærlig talt, hvor pirkete skal det gå an å bli? "Ehm, hva med det skiltet som står rett foran bilen, som opplyser om at parkeringsplassene gjelder BEGGE REKKEHUSENE??"svarte jeg. Da ble det stilt. Ikke snakk om at jeg flyttet bilen, for å si det sånn.
Neste skritt var å komme seg til flyplassen, og hva skjer? Jo, trafikkork på det mest utenkelige stedet i hele universet! Og vi var ikke akkurat ute i kjempegod tid heller... Jeg forholdt meg imidlertid rolig helt til vi kom frem, og det faktisk gikk opp for meg at innsjekken stengte for fem minutter siden, which means: no koffert on board for you, unge frøken. Og like etter begynte det å blinke "boarding" på avgangen min. Angst. Aaaaangst. AAAAAAAANGST!!!!!! Jeg har ekstrem fobi mot å komme for sent til noe som ikke venter, så jeg skjønte jo fort at jeg hadde et dilemma: bli igjen sammen med kofferten, eller reise uten? Og der streiket hjernen. Pappa var heldigvis hakket mer løsningsorientert enn meg, så han fant frem poser som vi kunne fylle med det mest nødvendige jeg kunne få med meg som håndbagasje. Det første jeg stappet oppi var...en singlet. Sterkt. Bare det faktum at det var pappa som måtte finne rettetangen og spørre om jeg skulle ha med meg den, burde fått hele verdens alarmer til å bryte ut i et felles brøl. Den står jo bare øverst på listen over x antall ting jeg måtte hatt med meg til en øde øy, så... (Jada, kall meg overfladisk, men det er sant)
Vel gjennom sikkerhetskontrollen og på hurtig joggings gjennom gateområdet (alene så klart, alle andre hadde jo gått om bord, og det var siste avgang for dagen), oppdager jeg plutselig at jeg har en securitasvakt i hælene. "Skal du til Oslo? Det er andre veien!!" Åh, takkgud... Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg omsider dumpet ned midt imellom en armleneokkupant og en storrøyker som etter lukten å dømme tydeligvis hadde glemt tannbørsten igjen hjemme. På rad nummer 13. Så klart. Jeg har for vane å lese sikkerhetsinnstruksene hver gang jeg flyr, og overtroisk som jeg er, føltes det ikke akkurat mindre nødvendig nå. Når det da tok meg hele fem minutter å innse at det var menyen jeg satt og nileste på, og ikke sikkerhetsinstruksene...ja...jeg trenger vel ikke si mer.
Kakemennene fra bakeriet til Ida hadde selvfølgelig fått plass i håndbagasjevesken. Det var jo ikke planen at de skulle dele plassen med ti ekstra tonn over seg, men dette begredelige synet var altså det som møtte meg da jeg omsider kom meg i hus:
Da tok jeg ansvar, og fikk Anders til å fikse dette:
1 kommentar:
Det er tross alt sommerferie, så det er lov å kjøre hjernen på litt redusert kapasitet (selv om jeg ville anbefale å sette den i kanskje et litt høyere gir i nødstilfeller:)) Ellers...rettetang..ja, jeg sier ikke mer om det... Utenom; det er fantastisk at man ikke får ha med seg en flaske vann ombord i flyet, men rettetang.. det får man ha... Skulle jeg kapret et fly, og fikk valget mellom å bruke vannflaske eller rettetang, ville jeg nok valgt sistnevnte:)
Legg inn en kommentar