I dag var Anders og jeg på Dyrebeskyttelsen for å prate med bestyreren angående å være kattefosterhjem. Det var egentlig ganske artig; Anders satt der med tidenes mest skeptiske blikk, mens jeg gikk rundt som et eneste stort glis og hadde mest lyst til å bare grabbe med meg alle de 140 kattene og løpe av gårde. Dessverre hadde de ingen katter som trengte fosterhjem umiddelbart, så jeg måtte gå hjem tomhendt - men jeg fikk likevel bli med inn i kattegården og hilse på før vi dro igjen. Lykke!! Plutselig var jeg omringet av åtte-ni småtroll som ville stå på meg, kose på meg og leke med snorene i jakken min. Han ene fant til og med veien ned i vesken min, og parkerte seg like greit der. Da måtte til og med Anders bløtgjøre hjertet sitt: "ok, jeg kan strekke meg til at vi kan ha to sånne små. Men ikke større enn de der!" Tenk om vi får to kattunger i hus!! Hurraaaa! Bare synd det ikke ble noe i dag, jeg var SÅ klar! Men - den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves. ;-)
Ja takk!!
2 kommentarer:
Hehe....En noe kraftig overgang fra å være skeptisk til å plutselig ville ha to? eller?
stå på du... du får det nok som du vil ska du se....
Åneida, hadde du vært der hadde du nok skjønt det. Når tjue kattunger står og kjempe om oppmerksomheten din så har du nemlig tapt for lenge siden ;) Eg får det alltid som eg vil ;)
Legg inn en kommentar