Joggetur

Jeg har tatt ansvar. Jeg har gjort jeg det aldri trodde jeg kom til å gjøre igjen, med mindre noen løper etter meg med kniv. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden. Jeg har løpt!!

Årsak 1: Jeg har brukt nesten fire år på å manne meg opp.

Årsak 2: Det er greit å være forberedt i tilfelle noen faktisk skulle løpe etter meg med kniv eller andre skumle hensikter.

Årsak 3: Jeg har lagt gymtimene fra ungdomsskolen og videregående bak meg, og er klar for å starte på nytt.

Både på ungdomsskolen og på videregående måtte vi minst to ganger hvert semester pese oss rundt det horrible Mosvannet i Stavanger, på tid selvsagt, for vi skulle jo få karakter. I ettertid har jeg har aldri klart å se på det vannet uten å få spasmer, og jeg får krampaktige frysninger av å se andre folk jogge. Derav livsmottoet: hvorfor jogge når man kan gå?

Jeg har imidlertid innsett at mitt bedagelige liv siden 2006 har gått litt over stokk og stein, og nå er altså tiden inne for å ta litt ansvar for helsen. Man skal visstnok få mer overskudd av trening (jeg kan egentlig bare huske at jeg ble sliten, svett og sur), så hvis det kan hjelpe meg til å innskrenke soveøktene på skolen, er jeg fornøyd. Jeg må ærlig innrømme at dagens joggetur ikke ble særlig lang, da jeg trodde jeg skulle dø av pusteproblemer etter fem minutter, men kjære joggesko: på sikt skal vi nok få det fint sammen du og jeg.