Ingrid møter random hyggelige mennesker, del 2

Tittelen ovenfor er herved navnet på den nye spalten her på bloggen min. De som har fulgt bloggen min en stund husker vel kanskje episoden med Besta på toget som strikket selbuvotter til meg? I kveld har det skjedd igjen, og jeg har nok en gang fått bevist at enkelte mennesker her i verden kun ønsker å være godhjertede.

Ettersom Helene og Cecilie legger ut på en tre måneders lang Asia-tur tiiiidlig i morgen, tilbragte Marte og jeg kvelden hos dem for å si hadet. Siden de også flytter ut av leiligheten sin i samme slengen, tilbød jeg meg å oppbevare en eske med Helene sitt stash i boden min. Jeg ble på forhånd advart om at esken var ganske tung, men det nekter jo jeg å høre på. Jeg fnyser, flasher "musklene" mine, og påstår at det ikke skal bli noe problem å få esken fra Hauketo til Majorstua. Neeeida.

Nuvel. Ti meter senere innser jeg at esken faktisk ER tung, og Oppdrag Hauketo-Majorstua får en ganske dårlig start ettersom jeg skal bære denne greia helt ned til togstasjonen. Lite hjelper det at siste tog ruller fint forbi Marte og meg idet vi nærmer oss stasjonen. Vi hiver oss derfor i en buss, og rekker siste t-bane til byen. Problemet er bare at siste stopp er Stortinget, og ikke Majorstua. Ettersom turen ned til togstasjonen førte til lammelser i både den ene og den andre hånden, skjønner jeg at jeg må finne på noe lurt. Taxi er da eneste løsning, noe jeg er usikker på om studentkontoen min tåler for øyeblikket. Men jeg har vel strengt tatt ikke noe valg.

Vel ute av t-banen, står jeg og ser meg om etter en taxi jeg kan praie, da en ung, godt engelsktalende mann kommer bort og spør om jeg kan si ham hvor Majorstua er. Jeg peker på esken og svarer at jeg skal i samme retning, men at jeg hadde tenkt å ta en taxi. Og hva skjer? Denne mannen - en portugiser ved navn Danielo - tar rett og slett ansvar, og bærer den 15 kilo tunge esken fra Lille Grensen og helt hjem til Majorstua! Og ikke nok med det. Rett etter at vi har begynt å gå, treffer han en kompis som slår følge med oss et stykke, og avløser bæringen underveis. Svetten renner etter hvert av dem begge to, men ikke tale om jeg skal få lov til å bære selv. De må jo tross alt vise at de er sterke mannfolk (hva er egentlig greia med denne maskuliniteten?).

Men så til det som nesten var verst av alt. For jeg føler jo at denne engelen sendt fra oven bør takkes på en verdig måte, og vel så det. Han har jo tross alt spart meg for en ruinerende taxiregning, men det begrensede nattestid-markedet, og hans insistering på at han ikke vil ha noe mat setter derimot en stopper for takkeplanen min. Jeg ender opp med å kjøpe en flaske vann til ham, og tilby ham en showbillett på Latter, før jeg overtar esken for å gå inn gaten min. Men da, bare sånn for sikkerhets skyld, så takker denne Danielo MEG heller - takk fordi jeg viste at jeg stolte på ham ved å la ham få bære esken! Er det mulig??

Jeg vet ikke jeg, men jeg tør påstå at slike mennesker ikke vokser på trær. Jeg blir rett og slett forferdet over at random mennesker vil hjelpe meg, og spesielt når de nekter å få noe igjen. Jeg tolker det som en påminnelse om at den gyldne regel fremdeles står høyt i kurs i samfunnet, selv om den blir mindre og mindre synlig. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta med meg slike gode erfaringer videre, og gjøre gjengjeld ved å opptre likedan den gangen jeg kommer over en lignende situasjon. Eller kanskje er dette nettopp min belønning for de gangene jeg har hjulpet den gamle damen i 5. etasje, som føler seg tryggest når noen tar heisen sammen med henne så hun er sikker på å komme seg ut? Jeg tror uansett at dette med karma er et system jeg kan bruke til noe.

Bare hyggelig du, ikke tenk på det! :)