Om å være fjern.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært kjent for å være fjern, derav bloggnavnet ingridvims.  Jeg har for eksempel en lei tendens til å gå rett forbi folk som vinker som besatt på meg (og da snakker vi gjerne om én meters mellomrom...), glemme ting (helt siden jeg bestemte meg for å begynne i studentkoret, har jeg glemt å gå...), dobbelbooke avtaler, sovne i skoletimer, og være usannsynlig treig på å skjønne et poeng. Among others... Og det verste er at jeg ikke kan noe for det! Derfor blir jeg vanvittig oppgitt over meg selv til tider, underveis som jeg innser at jeg faktisk må lide av en kronisk egenskap som aldri forsvinner, men som bare kan lindres ved hjelp av kunstige midler som kalender og huskelister. Deprimerende.

MEN! Det som kan være veldig oppløftende er at jeg stadig vekk innser det faktum at jeg bor sammen med en likesinnet, selv om vedkommende selv ikke er helt der at han kan innrømme det selv enda. Men det kommer nok. Her er for eksempel et utdrag fra dagens givende samtaler:

Anders kl 12.00: Har du hørt at de skal legge ned den klassiske linjen på konsen?
Ingrid: Ja, men det er ikke avgjort enda, de skal avgjøre det neste tirsdag.

Anders kl 23.00 - like ivrig: Har du fått med deg at de skal legge ned klassisk linje??
Ingrid: Det blir fremdeles ikke avgjort før neste tirsdag....
Anders: Åh, ja jeg visste at det var deg jeg hadde diskutert det med!

Istedenfor å drukne i min egen fjernhet hele tiden, har jeg endelig funnet noen å dele det med! Og - det er ingen vits for Anders å gjøre narr av meg fordi jeg kan bare ta igjen. Jeg begynner å forstå evolusjonslæren i praksis... Hurra!