Advarsel: må leses med en smule ironi.

Ironisk nok oppdaget jeg Aase Helenes latest blogpost dagen etter at jeg selv begynte å fundere på dette med alder. Jeg har nemlig innsett at jeg er sykelig opptatt av tall. Jeg får angst hver gang jeg leser om jevngamle i medier, det eneste jeg fokuserer på er "hvor gammel er denne personen, hvor mye har han/hun fått utrettet på denne tiden, hvor lang var han/hun kommet når han/hun var akkurat like gammel som det jeg er nå, hvordan skjedde alt, hvor mye har han/hun vært med på blablabla" Derfor var det ikke spesielt oppløftende da jeg plutselig i går kveld innså at - hjelp! Jeg har bare to måneder igjen å være 20 på..!

Det er ikke det at jeg synes det å bli 21 år virker så fryktelig gammelt. Men det er klart at det er eldre enn 20 år - og 19 som jeg var da jeg kom til Kristiansand (noe som føles som et øyeblikk siden). Tiden har bokstavelig talt bare flydd av sted, og jeg har liksom ikke kommet så langt at jeg har fått realisert noen av 20-årsplanene mine. Ikke det at jeg hadde noen konkrete planer i utgangspunktet, men da jeg var mindre synes jeg alltid at 20 var et veldig veldig høyt tall. Da var man liksom voksen.
Jeg føler meg ihvertfall ikke voksen! Jeg har vært minst og yngst helt siden jeg kom hit, og innser nå at det har gått litt til hodet på meg. Jeg liker å være den yngste som blir fortalt at "jeg ikke har noe hastverk, jeg som er så ung!" Stine Løvseths kommentar "broren min er født i 85, og jeg syns HAN er liten liksom!" levde jeg lenge på for å si det sånn. Men nå rakner glansbildet, og det faktum at det nå er 89'er-generasjonen som begynner å studere er et urovekkende sikkert bevis på nettopp det.

På tide å få ut finger'n!!



...bekymringsløse tider...*sukk*... ;)