Anders' lille hjørne

Hei, alle sammen.
Dette er siste dagen vår i Austin, vi reiser til L.A. - ekstravagansaens rike - i kveld.
Jeg vil gjerne påpeke at det er strålende å være i dette landet.

Og ja - folk er som på TV her, det er deilig å kunne meske seg med det. Det er mye "oooh my gosh" som kommer ut av Botox-fjesene....
Ellers er folk utrolig vennlige og service-mindede. Samt veldig opptatt av og kunnskapsrike omkring musikk. Jeg nyter godt av at Dollaren er lav (thank you Irak), og har til nå fått meg en ny gittar - en Gretsch Chet Atkins til og med, pluss en mik, masse fine t-skjorter og div.

Folk kan lage mat her, de kan også kjøre bil. Det er en dårlig kombinasjon, skal man tro den  nasjonale BMI´en. Men jeg kan si at etter å ha labbet rundt på en festival med 65000 andre, at gjennomsnittamerikaneren ser ca. ut som en nordmann, hvis man subtraherer cowboyhatten, en del av vommen og trangen til å snakke så innmari mye hele tiden (hører dere jenter?).
Tydeligvis er det en del taxisjåfører som har en trang til å løse verdensproblemer.

Jeg har fått sett mange personlige helter in concert, og som regel til en latterlig lav inngangspenge... Prøvde å forklare hva jeg tjener på en gjennomsnittgig hjemme - og la oss si de ikke har samme hyre på klubbjobber her. På Austin City Limits fikk jeg til og med sett et Sacred Steel-band. For dere som ikke vet det, så er dette musikk fra "House of God"-menigheten i Florida, og har ikke vært tilgjengelig for publikum før midten av 90-tallet. Tydeligvis har noen funnet ut at man kan få betalt for å misjonere budskapet, samtidig som det blir fest og glede, og det er jo bra for meg. I stedet for orgel bruker man pedal steel med vreng, og de er så gode at jeg ramler av stolen. Thank you, Jesus!
Ellers har vi hørt Shotgun Party, James Hand m/ Cindy Cashdollar (for en lap steelist!), The Lee Boys, Erykah Badu, Man Man (her må Zappa-fans sjekke ut - veldig kult og crazy), John Fogerty (hallo, mannen tapper på scenen - nei, nei, nei. Krise) og Robert Plant/Alison Krauss m/ selveste Buddy Miller (kuleste versjonen av Whole Lotta Love), Tommy Emmanuel (jeg dør) og Redd Volkaert. Sikkert noe jeg har glemt.
Har også fått tatt noen timer til en latterlig billig pris med en fantastisk musiker. Som til og med hadde teoretisk og harmonisk oversikt. Lett!

Ja, jeg har tydeligvis røket på løs-håndledd-bagen og fått meg krem for ansiktet, men uansett den er grå og heter facial scrub. Hører dere! Scrub - det vil si sandpapir i kremformat.
Mandig, sier jeg. Mandig.

Ellers liker jeg varmen og har lyst til å bade.

Det er gøy å følge valgkampen på TV, men det er egentlig gøyere å se på den mengden trash de klarer å produsere. Janice Dickinson er så ute av dere vet ikke. Går det hjemme?
Som det primatet jeg er så kjefter jeg på dem, selv om de egentlig er langt unna, og selv om de var i samme rom er de vel strengt tatt så ignorante at mine kommentarer hadde prellet av som vann på en gås.
Ellers er det jo et ganske godt regjeringstrekk å holde folk opptatt av å lengte etter å ha sixpack og være dum i hodet gjennom boksen slik at de glemmer å følge med på hva egentlig regjeringen holder på med. Heia Obama, McCain kan få buksa full av råtne sardiner. Synes synd på den fattige delen av befolkningen som faller for Republikanernes krigsrop som gjemmer seg på kristenfundamentalisme, våpenkontroll og nasjonal sikkerhet. Hvis de hadde visst bedre, hadde de forstått at de trenger en Demokrat. Hvis de i det hele tatt stemmer, da.


Hei og hå. Det var alt for meg på en stund. Vet ikke hvordan jeg legger ut bilder, så det får Ingrid gjøre. 

Til slutt vil jeg legge ut en Østfold-Engelsk godbit : 

Anders som prøver å finne Texas Union Ballroom :
"Are you well known in this area?" til en relativt forbløffet Universitetsstudent.
Hahahaha. Heia direkte oversettelse!

I guess I never learned to speakthat English.

Over.