Glade jul =D

Jeg leste akkurat Maris (jule?)blogg, og ble nok en gang satt i varm julestemning! Men jeg minnes fremdeles en jul som ennå setter en real støkk i meg hver gang jeg tenker på den. Nemlig julen 2005, da jeg var ansatt på Coop Mega. Grøss og gru!

For det første kom julaften på en lørdag, det vil si at butikken skulle ha åpent til kl tre (heldigvis var det frivillig å jobbe da, og jeg var ikke særlig frivillig for å si det slik...), men lille julaften, som jo var en helt vanlig (og for min del - fast) fredag, skulle ha åpent til kl ni. Krise! Grevinnen og hovmesteren måtte altså utgå... Jaja, pyntemester pappa var ihvertfall snill som lot pyntingen av treet vente til jeg kom hjem (jeg har nemlig faste juletrepynter som bare jeg får henge på, her snakker vi et tradisjonsbundet hjem...hehe;) Det som var igjen av lille julaften gikk nå rimelig som det skulle, og da jeg gikk til sengs, var jeg veldig klar for å våkne opp til julebarnetv og sokk full av godis :)

Det jeg derimot våknet av, var at mobilen min ringte i halvåttetiden. Det var hun ene fra Mega. Hun med størst temperament... "Hvor har du lagt nøkkelen til hovedinngangen?? Den henger ikke i skapet, har du tatt den med deg hjem?? (det skjedde et par ganger at vi la den i lommen, og glemte å henge den på plass igjen) Hvis du ikke finner den snarest må vi ha stengt i dag, og det går absolutt ikke på selveste julaften!!!" Jeg skjønte ingenting for jeg var ganske sikker på at jeg av ren rutine hadde hengt den på plass der den skulle. Dette prøvde jeg å forklare, samtidig som jeg ble en smule fortvilet fordi jeg var redd jeg hadde gjort en av mine store vimsetabber igjen. Men nei, hun hadde prøvd absolutt alle nøklene i skapet, og ingen passet. Dette var bare min feil! Jeg begynte febrilsk å lete gjennom alle bukselommene mine, i bilen og overalt der jeg hadde gått, men fant ingenting. Neste person på jobb ringte for å fortelle at jeg bare måtte henge i med å lete, for nå hadde de ringt falken og de skulle bore opp døren i verste fall. I bakgrunnen hørte jeg temperamentsdamen banne og steike med utsagn som "va hu dopa når hu låste eller??" og "hadde hu vært her nå, så sko eg tatt kvelertak med katten min på hu!!"

Så ringte sjefen sjøl... Hun ba meg komme til butikken for å lete der. Jeg kunne jo ikke gjøre annet, men dermed måtte også stakkars pappa opp for å kjøre meg. Jeg gikk hele runden der og, sterkt beglodd av et par rimelig sinte mega-ansikter. Da jeg til slutt gikk inn på kontoret for å for sikkerhets skyld ta en titt i nøkkelskapet, var jeg så skjelven at jeg knapt kunne stå på beina! Men jeg syntes likevel at den nøkkelen som hang der hovednøkkelen pleier å henge, lignet mistenkelig på - nettopp - hovednøkkelen. Jeg gikk ut, viste nøkkelen, og spurte om de var helt sikre på at det ikke var den? Temperamentsdamen tok nøkkelen og låste døren rett opp med den! Er det mulig sier jeg bare! De som hadde prøvd absolutt alle nøklene... Jeg trodde jeg skulle besvime av både lettelse og sinne der og da, men ansiktene på samtlige av de som sto der var verdt å holde seg oppe for. Det var akkurat som om ingen av dem skjønte hvor mye de faktisk hadde tabbet seg ut - og det foran butikkens yngste ansatte. "Jaja, god jul da", snøvlet jeg, og ruslet ut forbi en sjef, fem ansatte og to falken-menn.