Ingrid tar kjeften fatt!

Av og til blir jeg bare så sint at jeg ikke klarer å beherske meg. Eller...være profesjonell som det så fint heter i jobbsammenheng. Men det får da seriøst være grenser for hva en skal finne seg i, servitør eller ikke!

Det var en av museumskafeens stamgjester - en gretten gammal gubbe - som utløste det hele. Han kom inn og bestilte et glass eplemost med isbiter (isbitER). Jeg fylte på tre isbiter i et kaffe latte-glass (som er rimelig stort!) og skulle til å helle i eplemost, da han protesterte. Aaltfor mange isbiter, det kom jo ikke til å bli noe eplemost igjen i det glasset! Neinei, tenkte jeg, og helte ut den ene isbiten. Men nei, han skulle bare ha én isbit, det var mer enn nok. Greit...(så si det da?!). Jeg serverte ham med et hyggelig "versågod!", og dermed gikk han utenfor og satte seg. Ettersom han var den eneste kunden i kafeen der og da, grep jeg sjansen til å ta meg en spisepause utenfor i solen. Da jeg var ferdig, og var på vei inn, hørte jeg noen som bjeffet noe forferdelig. "Hei! Du!! Kom her!" Joda, det var ham. Jeg gikk bort. "Nå må du se å få tatt inn dette her!", sa han og viste til en brukt tallerken og en kaffekopp som sto på bordet hans. Joda, jeg tok det med uten et ord, men lurte fælt på hvorfor han absolutt hadde satt seg ved akkurat det ene av de to bordene som ikke var ryddet ennå, tatt i betraktning at det var ti bord å velge mellom... Da jeg kom ut igjen, begynte han igjen å rope - nå hadde han vært kunde her i alle år, men hadde da aldri blitt behandlet på denne måten - "Jeg ba (ba!?) deg pent (pent!?) om å ta med dette her!" Denne gangen pekte han på et vannglass som jeg med vilje hadde latt stå igjen ettersom kunder ofte ønsker å beholde det på bordet, slik at de kan fylle på (gratis) vann som de ønsker. Han var tydeligvis ikke en av dem... Jeg forklarte vennlig grunnen til at jeg hadde latt det stå, men ble avbrutt av "gi meg det askebegeret der!" Jeg hentet askebegeret (fra nabobordet som sto en meter bortforbi - det er visst for mye forlangt at en gretten gubbe skal klare det selv). Men han var fortsatt ikke fornøyd - nå beordret han meg til å rydde bort to flasker som sto på et helt annet bord..! Jeg gikk inn på kjøkkenet med både flaskene og vannglasset, men kjente at sinnet for alvor begynte å koke innvendig. Han var fortsatt den eneste kunden, så dermed hadde jeg tid til å ordne litt mer utenfor. Jeg begynte med å sette stolene inntil bordene. "Stenger du nå?" lurte han på. "Neida, det er tre timer igjen til stengetid", svarte jeg. "Men hvorfor gjør du sånn da?!" "Fordi jeg synes det ser ryddigere ut..?" Men jammen var ikke det også galt! I en skikkelig hissig tone satte han i gang: "Men herlighet, du skal da innby til at folk skal komme og..." Det var dråpen som fikk begeret til å renne over for min del. "JEG HAR FÅTT OPPLÆRING I Å GJØRE SLIK, OG DERFOR GJØR JEG DET SLIK!!" Auda...

Jaja, godt å få bitt fra seg iblant! Han må da ha et forferdelig uinteressant liv hvis det mest fornuftige han kan ta seg til er å kommentere "feilene" alle andre gjør..! Og noe positivt må det da være med kafeen, ettersom han kommer tilbake hele tiden? Jeg bidro kanskje ikke i dette tilfellet til mersalg for kafeen (som jo alltid er et viktig arbeidskrav i servicebransjen:), men denne gubben håper jeg virkelig ikke jeg ser igjen. For å sitere Bjørn: Måtte han brenne...