The days of kloms and roses...

Jadda...så har vi gått på trynet igjen.

Som dere kanskje har fått med dere fikk jeg en lekker rosa og old school så-blodharry-at-den-er-dødskul sykkel til bursdagen av Anders. Den har ingen gear,ikke håndbremse,ingen skjermer,og støtfangere er absolutely not this bike's class. Rimelig strippet sykkel for å si det slik :)

Jeg og min rosa sykkel var i går på vei opp til UiA for å overvære en eksamenskonsert da uhellet plutselig skjedde. Midt i tjukkeste Dronningens gate, mens jeg for sikkerhets skyld samtidig snakket med mamma på tlf, løsnet kjettingen og pedalene virket ikke lenger. Det er litt kjedelig når man har stor fart og ingen bremser... Jeg endte i en vegg.

Da jeg,etter å ha børstet støvet av de få skrubbsårene jeg pådro meg,innså at ingen ytterligere skade var skjedd,hverken med tlf,sykkel,vegg eller meg,måtte jeg humre litt for meg selv over opptrinnet. Det kunne jo tross alt vært mye verre! *nedoverbakke....*

Ellers skulle jeg senere på kvelden gjøre et av mine vanlig krumspring på vei ned trappen hjemme, nemlig å skippe de 4-5 siste trinnene og hoppe rett ned. Jeg begynner etter hvert å innse betydningen av at jeg ikke helt har skjønt at jeg har vokst det siste året - for hver gang jeg prøver meg på mine fysiske sprell som jeg aldri har hatt problemer med å utføre tidligere, ender det som regel i litt klønete knall og fall. Alltid er det en kroppsdel eller to som plutselig er blitt litt lengre eller annerledes siden sist slik at den koordineres helt feil, ellers henger den bare ikke med lenger. Denne gangen var det foten som var blitt litt slappere, så jeg vrikket den og stupte framover. Heldigvis uten publikum denne gangen.

Jeg tror min største trussel her i livet er at jeg er i stand til å kverke meg selv. Hva skal jeg gjøre??