Ingrid kaster seg på KMDS-bølgen

Det var opprinnelig Bjørn som startet KMDS-bølgen (KMDS = Korstog mot dårlig service), og etter forrige ukes episode anser jeg det som naturlig å slenge seg på! Makan til opplevelse skal man nemlig lete lenge etter.

De to siste mandagene har det gått i blokkfløyte-trioer i samspillstimene på skolen. Jeg har jo hatt en lysende blokkfløyte-karriere i mitt tidligere liv, nemlig som blokkfløyte-biinstrumentalist på videregående... Ikke at det er noe å rope hurra for akkurat. Uansett, den blokkfløyta jeg brukte da ligger fremdeles i Stavanger, og jeg rakk ikke å få den tilsendt før jeg trengte den på skolen. Det innebar at jeg måtte skynde meg avgårde til nærmeste butikk og skaffe meg blokkfløyte. Greit nok, man kan vel aldri få for mye av instrumenter...

Lærer Konrad hadde selvfølgelig gjort en del research blant byens musikkforretninger, og anbefalte oss å gå på id musikk. Der var nemlig blokkfløytene billigst og kostet fra 55 kr og oppover. Jeg trasker altså inn på id Musikk og ber om å få den billigste blokkfløyta de har der. Den må jeg derimot betale 150 kr for. Jaja, tenkte jeg. "Da er den sikkert god..."

Men neida. På samspillstimen viste fløyta seg å være falsk, og kunne absolutt ikke brukes! Det var uansett litt vanskelig å gjøre noe med der og da, så jeg fikk låne en fløyte av Konrad istedenfor. Snill som han også er, ringte han også til id med en gang og spurte om jeg kunne komme ned og få pengene igjen. Det skulle ikke være noe problem, så dagen etter gikk jeg innom igjen. Jeg nevnte da spesifikt at det var jeg som var eleven til Konrad og at han hadde ringt på forhånd. Det som da skjer er at jeg får huden full av kjeft! Først fordi jeg ikke ville ha noen ny fløyte - det var jo tross alt ingen i byen som hadde så godt utvalg som dem! Da sa jeg at jeg ikke vil ha noen ny fløyte, fordi jeg ble fint nødt til å ordne det på en annen, dog mer spontan, måte når jeg ikke hadde fått noe som virket. Da fikk jeg kjeft fordi jeg ikke kom og reklamerte på den..! Ærlig talt - er det ikke det jeg gjør?!?! Og når man er midt i en samspilltime (jeg gjentar: SAMspill) så kan man liksom ikke løpe langt av gårde fordi man må ordne en defekt fløyte. Da er på en måte poenget med å møtes på skolen borte...

Mr Id musikk: Du gjør litt dumt i å oppføre deg på den måten. Jeg er nemlig musikkstudent, jeg kjenner ganske mange av de øvrige musikkstudentene og utøvende musikerne i byen, OG jeg blogger in the city of scandal! Folk snakker nemlig her...

Nå ja, jeg fikk da pengene igjen, men det som nesten var verst, var at han tok imot min ødelagte fløyte og bare slengte den tilbake i kassen der resten av fløytene lå (som også var der han hentet fløyten fra da jeg kjøpte den!!). Snakker vi SCANDAL???

Sykkelstatus:

I natt drømte jeg at jeg gikk for å ta tilbake sykkelen min, men da jeg kom dit oppdaget jeg at det var en motorsykkelversjon av samme sykkel som jeg hadde. Skal jeg ta det som et tegn på at sykkelen bak biblioteket ikke er min sykkel, eller skal saken fortsette i kampens ånd?

Er dette sykkelen min??

Privatdetektiv Pernille har tatt sykkeltyverisaken i egne hender, og klart å spore opp det som antageligvis er min stjålne sykkel!! Den står ved Narvesen/biblioteket, og etter to dagers nøye observasjon fra Pernilles side, har vi kommet fram til at tyven sannsynligvis jobber på Narvesen, biblioteket eller Specsavers ettersom sykkelen står der fra ca 08-16, og de tre bedriftene er de eneste som har åpent så tidlig. Jeg er selvfølgelig litt nervøs for at det faktisk kan være en annen her i byen som har helt maken sykkel (selv om sjansene for det er omtrent lik null), men jeg har likevel planer om å rappe den tilbake. Det skal skje i morgen, kl 10.30 og de som vil kan være med. Pernille og jeg tar ihvertfall ansvar. Har noen en tang til låns?

Prosjekt: gripe dagen!

Anders reiste på langtur til Oslo i går kveld, og jeg følte meg med ett ganske tom innvendig. Hva skulle jeg finne på... Det er liksom ikke helt det samme å gjøre ting alene, som å gjøre ting når man vet at det er en annen i huset. Det endte med at jeg faktisk ikke fant på noe annet å gjøre enn å gå og legge meg - klokka ni! Jeg sovnet ganske fort, og våknet følgelig lysvåken kl 08 i dag morges. Og etter å ha oppdaget hvor usannsynlig effektiv jeg kan være i de tidlige morgentimene, tror jeg at jeg skal forsøke å gjøre dette til en vane. Kl 10 var jeg på plass i Ekserserhuset for å se på tverrfaglig prosjekt-forestillingen til de eminente musikk- og dramafaglærerstudentene (finnes det et kortere ord?) vi er beriket med i Kristiansand. Jeg synes det er særs gøy å se mine egne venner in action, så kl 12 var jeg tilbake på neste forestilling, denne gangen ifølge med Bjarne og Sophía fra musikk-klassen min. Konklusjon: alt i alt en veldig kul forestilling, masse tøffe effekter, fin musikk, men dramabiten..?! Jeg tror ikke jeg er lagd for å forstå drama.

Etter å ha begått et økonomisk selvmord på en rusletur i byen, dro Charlotte, Maylen og jeg på rusletur i Baneheia heller. Der er det heldigvis ikke så mye fint å bruke penger på. Stjernefotografen meg prøvde å fange øyeblikket med selvutløser, uten at det gikk helt etter planen...

Nå skal jeg ha en rolig fredags-tv-kveld før det braker løs med bryllupsbonanza og servitøse-galskap i morgen!

Mine damer og herrer:

He's back!

Anders er på nett igjen. Det måtte et års pause fra bloggverdenen til før presset om å kunne ytre seg om livets generelle skepsis gjennom skriving ble for stort. Avlegg ham gjerne en liten visitt nå og da, og ta ellers turen innom www.myspace.com/andersmusikk om du ønsker litt vakker musikk i hverdagen!

Peace!

Jeg LIKER:

at telefonregningen har blitt tre ganger lavere etter at jeg byttet fra chess til onecall! Og nei, jeg bruker faktisk mobilen (minst) like mye nå som før.

Gautes fristelser....

Jeg liker også at jeg plutselig nå skal få økt helgetillegg fra SKMU, men at de finner det likegreit å la det nye helgetillegget gjelde all helgejobbingen jeg har gjort siden mars! Uventede summer inn på konto kan man nemlig bruke til noe!

Så var det denne finanskrisen da...
(Ja, jeg er sarkastisk.)

Salmer fra kjøkkenet

Som sagt er jeg hjemme i hverdagen igjen, og det første som slår meg er at det er kaldt, kaldt, kaldt!! Men jeg lever enda. Flaks for meg at engelskstudiene har tatt høstfer...kremt...studieuke denne uken, så jeg trengte dermed ikke gå på skolen i går. Det faktum at jeg holdt meg under dyna til klokken ble fem (!), kan unnskyldes med at det aldri før har skjedd, og mest sannsynlig aldri kommer til å skje igjen. Dessuten regnet det og leiligheten var ufyselig kald, så det eneste holdbare stedet å oppholde seg var faktisk der. Men nå er jetlaget borte, og jeg føler meg nesten skremmende opplagt!

Kontoen min har det vondt etter turen, men med litt sparebluss på så skal den snart være stabil igjen. Jeg har bokstavelig talt levd på vann og brød (med innslag av litt melk, spagetti og ketchup) siden jeg kom hjem, og det er faktisk ikke så ille. Jeg har i grunnen savnet brød etter to uker uten et eneste fullkornsprodukt i sikte.

Anders dro til Bø tidlig i går for å øve med Odeon, så jeg steller alene hjemme. Det er jeg virkelig ikke flink til. Som sagt begynte det med en særs lang morgen, og ellers har jeg ikke fått utrettet noe mer nyttig enn en nattasang til arrangering/komponeringstimen idag.

Alle tv-kanalene (ikke det at vi har så voldsomt mange....) har forsvunnet bortsett fra nrk, og jeg lurer på om noen kan fortelle meg hvorfor?

Nesten et år etter at tannlegen min anbefalte meg å begynne med fluor-skyllevann, har jeg endelig tatt rådet til etterretning. Og det er vondt! Det føles som om hele innsiden av munnen min etses i stykker, men så lenge den kan garantere null hull skal jeg heller lide meg gjennom det.

Jeg trenger superøyne. De må kunne lese engelsk skjønnlitteratur (britiske studier-faget...) på veldig kort tid, og de må umiddelbart forstå ordene de leser, for de øynene jeg har nå har ikke tid til å slå opp hvert ord jeg lurer på. Da blir jeg nemlig aldri ferdig, og jeg er allerede på etterskudd. Det er irriterende... Her har jeg endelig fått sansen for å lese bøker igjen, men så skal det søren meg ødelegges fordi det går for sent! Jeg vurderer å ikke ta eksamen i faget til jul, men heller ta den opp senere, når jeg faktisk er ferdig med pensum. Mitt mål med dette studiet er å lære språket ordentlig, og jeg fikk råd fra en veileder på studiet om å jobbe med å utvide det engelske vokabularet mitt. Å lese engelsk er en kjempegod måte å gjøre det på. Å skumme engelsk er en helt elendig måte å gjøre det på. Da er dessverre ikke britisk historiekunnskap det som står øverst på listen...beklager Oddvar! Nei, vi får se når julen nærmer seg...

Jeg har forresten begynt å glede meg iherdig til jul!

Jeg vil ikke hjem!!!

Da var vi omsider kommet til vår siste kveld i USA... Det er trist! Jeg kunne godt blitt enda mer vant til å komme hjem til rengjort rom hver dag, få alle måltid servert, og la hver dag bestå av utelukkende morsomme ting. Noen som vil være med på tur igjen snart..?? Ja?

The big Metrovaganza
I går prøvde vi oss på en tur til Disneyland. Det gikk heller dårlig. Disneyland ligger i Anaheim, som er ca en times bilkjøring fra Los Angeles. Vi har jo ikke bil, så vi prøvde oss på metroen. Etter å ha kjørt i ca tre kvarter kom vi frem til stoppet Anaheim, og vi gikk av i god tro om at målet nærmet seg. Men den gang ei. For det første oppdaget vi at vi var havnet i et ganske mye mindre lukrativt strøk, og uten å være rasistisk vil jeg påpeke at det bare var mørke folk som var å se der. Vi spurte om veien til Disneyland, og fikk til svar at det var ytterligere 20 min med taxi dit, og det ville koste minst 50 dollar for bare den ene veien. Nei takk, da holder det å ha vært i Disneyland i Paris, tenkte vi, og satte kursen mot Los Angeles igjen. Derfra dro vi videre til Santa Monica, som viste seg å ta nok en time med metroen pga rushtid, og da vi kom fram var klokken blitt fire. Snakk om å utnytte tiden godt...

Santa Monica veider derimot opp for all metrokjøringen, for det var nemlig en av de koseligste plassene jeg har vært. Intim, livlig og opplyst liten shoppinggate, og en vakker strand med palmer, pir og mini-tivoli. Akkurat som på Pacific Blue, minus rulleskøytebabes'ene.

Mens det under hele oppholdet har vært så varmt og fint at selv de som bor her ikke skjønner hva som foregår, har det de to siste dagene gått over til overskyet, kaldt og til og med litt regn..! Nåvel, vi skal ikke sutre så altfor mye over "bare" 22 grader, men det føles faktisk kaldt etter to uker med over 35 grader hver eneste dag! Hvordan i alle dager skal dette gå når vi kommer hjem igjen, det er jo meldt snø i Agder for søren!

Noe jeg derimot gleder meg til å komme hjem til er å få gå i fred (som dere skjønner har stjernenykkene begynt å melde seg..hehe...). Neida. Men det er faktisk utrolig frustrerende å ikke kunne stoppe opp langs gaten og kikke inn et butikkvindu eller bare se seg om uten at det strømmer på med selgere som da automatisk tror at du vil bli med på sightseeing eller se på varene deres eller ha deg til å spise på restauranten deres og whatsoever!! Det samme skjer hvis du går inn i en butikk. Det er hyggelig med god service, for all del, men "Hi, welcome to our store, how are you doing, I'm Eric, let me know if you need anything, actually we've got some new stuff here, let me show you, come on it's really cool, it's only that much for those two sweaters and if you buy for more than sixty dollars, I'll give you this one for FREE, now THAT sounds like an irresistible offer, come on, what do you think, it's REALLY cheap, don't you think?!" Jeg vet ikke hva dere ville gjort, men jeg blir så utrolig satt ut at jeg bare må gå igjen.
I dag var det rett før jeg skjelte ut ei butikkdame, som på død og liv ikke skulle la oss få gå i fred. Vi kom inn i butikk som solgte håndlagede såper, hun presterte den vanlige "blablablabla"-linjen, og jeg sa høflig at vi bare ville kikke litt. "Ok, my name is blablabla, let me know blablabla, have you been here before?" Nei sa jeg, og presiserte nok en gang at vi bare ville kikke litt. "Ok, let me tell you about our products, it's blablablablabla.......". Ærlig talt, de hadde overlesset butikkvinduet med plakater som fortalte at alle såpene var håndlagede, I got the point!! Men neida, jeg prøvde igjen å si at vi bare ville kikke. Da lot hun oss gå i ca 30 sek, og så var hun der igjen. "Are you looking for something special?" Igjen: nei, det gjør jeg ikke, jeg ser meg litt rundt. "Ok, what would you like, what are you looking for, specific? We have this amazing blablablabla" og så var hun jammen meg i gang igjen. Da ble Anders så lei at han bare avbrøt henne med at han ville ha en helt enkel såpegreie som kunne være en gave til sin mor, og det var det. Og de fant de omsider, etter at hun prøvde å selge ham diverse andre ting i tillegg - og "are you sure you don't want anything for yourself, are you sure, sure sure sure???" "YES THIS IS IT!!!"
Så kom turen til innpakningen...
Ingen av oss skjønte hvorfor hun spurte om vi ville rusle en tur mens hun pakket inn gaven, men da jeg så tempoet hennes forsto jeg plutselig tegningen. La oss si at hun brukte ti minutter på å pakke inn en 15 kvadradcentimeters ESKE, og da hun omsider var ferdig leverte hun den til Anders med et "Well, it's a little..." og trykket misfornøyd på sidene som ikke var teipet 100% tight.

Er det rart nordmenn er kjent for å være kalde og lite imøtekommende, sier jeg bare...

Sånn går nu dagan...

Nå har vi vært et par dager i Los Angeles, og bor nærmere bestemt midt i Hollywood. Det kan vi like! Hotellet derimot kunne gjerne vært fritt for lopper, og jeg synes bedre om nye, rene håndklær hver dag, enn at rengjøringspersonalet bare bretter dem pent sammen og henger dem opp igjen. Stoff blir også skittent you know...

Utenom dét har vi det kjempegøy! Leker turister som bare det, uansett hvor pinlig det kan bli. Som for eksempel å dra på "movie stars' homes tour" i Beverly Hills og glane inn gjennom sprinklene i portene inn til berømthetenes residenser. Men så lærer man jo et og annet (u)nyttig om dem, blant annet at huset til Osbourne-familien nå eies av Christina Aguilera, at Jennifer Aniston ikke får solgt huset som hun og Brad Pitt en gang levde lykkelig i, eller at man absolutt ikke må tenke på å ta bilde av Mary Kate Olsen, for da kjører hun deg rett ned med
mercedesen sin. Så det så.

Ellers har vi vel sett det som må sees i Hollywood: Sunset Boulevard, Hollywood Boulevard, Hollywood walk of fame, Kodak Theater, Chinese Theater, Farmers Market, Rodeo Drive, Hollywood-skiltet, Beverly Hills, Bel Air, Guitar Center... Tenker også å rekke innom Santa Monica en tur før vi drar.

Den første kvelden gikk vi på musikalen Wicked, en heksemusikal som handler om heksene i Oz. Den beste beskrivelsen jeg kan gi er at Hollywood neimen ikke sparer på spesialeffektene..! Showet åpnet med at Glinda, den ene hovedrollen, entret scenen fra oven i en lysekrone som sprutet såpebobler (!!!), og 1.akt endte med at hovedrolle nr. to tilsynelatende "fløy" 20 meter opp i taket mens hun sang et teknisk mesterverk. Ikke akkurat dagligdagse krumspring for min del...
Bjørn: You would love it!

Og når vi først var så godt i gang, dro vi likegodt på Dolly Parton-musikalen 9 to 5 neste kveld! Kjempegøy med en musikal bygget på feminisme og Dolly-sanger - she's my hero after all! ;)

Idag sto Universal Studios og nok en overveldende opplevelse for tur. Dro selvfølgelig på tour rundt i film- og tv-studioene, noe som innebar en tur gjennom Wisteria Lane! Kuuuult!! Ellers var min første tanke når det gjaldt alle attraksjonene: hvordan i alle dager får de penger til å holde dette gående fra??! Vi var for eksempel på et show kalt Waterworld, der stunt og spesialeffekter var selve hovedattraksjonen (selv om mesteparten av showet gikk med til å kaste vann på publikum...). Plutselig kom det et gammelt fly flyvende over
kulissene og landet i sjøen rett foran oss, og det hadde ikke noe spesielt med handlingen å gjøre - det skulle bare være tøft! Amerikanere...

I morgen tar vi turen til Disneyland for nye eventyr. Følg med følg med :)